Flere betaler og lokalavisen er viktig

Hvordan bruker nordmenn digitale nyheter? Her presenteres Norges funn fra Reuters Institute Digital News Report 2020 med fokus på fem tema: Betaling for nyheter, desinformasjon og falske nyheter, klima, lokale nyheter og podkast.
Betaling for nettnyheter
Lokale nyheter
Klima og nyhetsbruk
Podkast
Desinformasjon, falske nyheter og journalistikk
Om undersøkelsen

Betaling for nettnyheter

Koronapandemien har gitt endret bruk av nyheter, og det er grunn til å tro at også betaling for nettnyheter blir preget. Akkurat på hvilken måte kommer an på hvordan informasjonsbehovet oppleves når hverdagen returnerer til noe som ligner en normaltilstand. Den økonomiske utviklingen som påvirker folks pengebruk vil også ha betydning, samt om vi faller tilbake på gamle vaner eller har endret vanene våre for nyhetsbruk.   

I år inkluderer Reuters Digital News Report en egen tilleggsundersøkelse om betaling for nettnyheter, gjennomført i USA, Storbritannia og Norge. Både denne og hovedundersøkelsen ble sendt ut før mars 2020, altså før koronaepidemien spredde seg for alvor. Vi mener likevel en del av funnene forteller oss om viktige trekk ved dagens situasjon.

Blant de 40 landene som er med i årets hovedundersøkelse, er det nyhetsbrukerne i Norge som oftest oppgir at de har betalt for nettnyheter eller har hatt tilgang til betalt nyhetstjeneste. Dette gjelder 42 prosent av de spurte. Dette er ikke bare et høyere tall en i alle andre land, men betydelig høyere enn i de markedene vi pleier å sammenligne med: I Danmark er tilsvarende tall 17 prosent, i Sverige 27 prosent, i Finland 19 prosent, og i USA 20 prosent.

Funnet antyder også en klar økning fra i fjor. Figuren viser en  stigning siden undersøkelsen for første gang ble gjennomført i Norge. Dette er oppløftende for bransjen, og viser at de senere årenes satsing gir uttelling, selv om tallene ikke bare inkluderer de som selv har betalt for nettnyheter, men også andre måter å få tilgang på betalt innhold på.

Økningen kommer først og fremst av at flere har tegnet løpende abonnement på digitale nyheter. Mens 15 prosent oppgav det i fjor, er tallet 21 prosent i år. Selv om «pakking» av nett- og papirnyheter sammen stadig er relativt utbredt (12 prosent), er denne metoden for å flytte papirabonnenter over på digitale plattformer mindre sentral enn tidligere. Enkeltbetalinger og donasjoner er lite utbredt. Figuren over viser fordelingen i hele utvalget, og minner oss også om at over halvparten av de spurte stadig ikke betaler for nettnyheter. 
 
Fra tidligere år vet vi at de med høyere utdanning oftere oppgir at de har betalt for nettnyheter. Dette skillet ser vi også i årets tall: 14 prosentpoeng skiller de med høy fra de med lav utdannelse (37 prosent mot 51 prosent). Et lignende skille finner vi når det gjelder inntekt: Mens 36 prosent av de med lav husstandsinntekt oppgir å ha hatt tilgang til betalt nyhetstjeneste siste år, er tilsvarende tall 56 prosent for de med høy inntekt. Økningen utjevner dermed ikke sosiale forskjeller – blant de som ikke har tilgang til nyheter som krever betaling er de med lav utdanning og lav inntekt overrepresentert.  
 
Mediepolitikken og journalistikken legger til grunn at tilgang til nyheter av god kvalitet er viktig for at borgerne skal kunne delta i demokratiet. I den grad kvalitetsnyheter befinner seg innenfor betalingsløsningene, har vi da et problem.  
 
Respondentene deler i imidlertid i liten grad denne engstelsen: Bare 17 prosent er bekymret for at andre kan gå glipp av nyheter fra kilder som krever betaling, og tilsvarende 18 prosent er bekymret for at dette kan gjelde de selv.  

Tilleggsundersøkelsen: En gang betaler betyr ikke alltid betaler

Så langt har vi sett på tilgang på betalt innhold hos respondentene i hovedundersøkelsen. For å dykke ned i temaet skifter vi nå til tilleggsundersøkelsen med flere spørsmål om betaling. 
 
Bildet vi gjerne har av papiravisabonnenten er en trofast leser, som år ut og inn holder den samme avisen, og leser den som en hverdagslig rutine. Dette idylliserte bildet passer dårlig på nettavisabonnenten. Mens knapt halvparten av de spurte i tilleggsundersøkelsen oppgir å ha tilgang til nettnyheter som krever betaling (46 prosent), har hele 69 prosent på ett eller annet tidspunkt hatt en slik tilgang. I all hovedsak (55 prosent) var den tilgangen i form av abonnement på en enkelt nettavis. Dette tyder på at flere tester ut nettabonnement, men ikke forblir kunder, eller i perioder har tilgang på andre måter.  
 
Tre av fire sier de selv betaler for nyhetene, mens en av fire sier andre gjør det. For en av ti er det jobben som tar regningen.  

41 prosent oppgir at de betaler fordi de får en praktisk pakke av nyheter og informasjon. En tredjedel av de betalende brukerne mener selv at innholdet er av bedre kvalitativt enn gratisalternativet – og det er en grunn til å ta kostnaden. De to største aktørene – Aftenposten og VG – vurderes litt ulikt her: Kvaliteten på journalistikken er viktig for flere aftenpostenabonnenter (48 prosent mot 32 prosent for VG-abonnenter), mens den praktiske pakken av nyheter og informasjon er viktig for flere av de som betaler for VG (42 prosent mot 34 prosent for Aftenposten). 

En av fem (21 prosent) trekker fram ønsket om å støtte god journalistikk som grunn til å betale. Samtidig viser et spørsmål om avisenes finansielle situasjon at nordmenn har lite kunnskap om denne: 43 prosent vet ikke. 10 prosent tror de fleste avisene går med underskudd, 26 prosent tror de akkurat dekker kostnadene sine, og 21 prosent tror de går med overskudd. 

Aftenposten og VG tar en stor del – nesten en fjerdedel hver – når kaken av lesere fordeles mellom betaltjenestene. Dagbladet følger på tredjeplass, det er 14% som krysser av for at de har tilgang til deres betaltjeneste. De største regionavisene følger på de neste plassene, sammen med Dagens Næringsliv, før en «lang hale» med en rekke tilbydere inkludert Dagsavisen og Klassekampen. Det er verdt å understreke at denne lange halen også inkluderer et høyt antall lokale tilbydere: Hele 64% av titlene som respondentene oppgav klassifiseres som region- eller lokalaviser.

For de mindre aktørene ville det vært oppløftende om de som i dag har tilgang til betal-nettnyheter så for seg at de kunne slå til på et abonnement til. Det er krevende å spørre folk om hva de tror om framtiden, men over halvparten holder det som usannsynlig at de vil betale for en avis til (54 prosent). Kun 26 prosent svarer motsatt – at det er sannsynlig. Det viser en ytterligere utfordring for overgangen til betalende brukere. 

Heller ikke de som i dag sier de har tilgang til nyheter uten selv å betale for dem, ser ut til å være en gruppe som uten videre lar seg omgjøre til kunder: Over halvparten i denne gruppa holder det som usannsynlig at de skal begynne å betale selv. 

Hver tredje ikke-betaler (30 prosent) peker på lavere kostnader som viktig for å vurdere å bli kunde, mens knapt en av fire (23 prosent) ville vurdert å betale hvis innholdet var verdifullt for dem. Færre enn en av ti (9 prosent) mener til forskjell at skreddersydd innhold ville vært viktig som argument for å begynne å betale.

Det finnes flere måter å unngå betalingsmurer som nettbruker. Likevel viser undersøkelsen at dette ikke er særlig utbredt. For mer enn to av tre er dette ukjent terreng, og ingen av de tekniske måtene å gjøre dette på, blir brukt av flere enn en av ti. Bruken av slike triks gir ikke grunn til stor bekymring. Imidlertid er det verdt å peke på at 16 prosent sier de har brukt andres konto for å få tilgang til nyheter. 

Strømmetjenestene er sterke konkurrenter

Nettavisenes utfordring med å skaffe seg betalende kunder handler ikke bare om konkurransen fra gratis nyheter. Den handler også om kampen mot andre nettbaserte betalingstjenester.   

Over halvparten (56 prosent) betaler med egne penger for en videostrømmetjeneste – og en av tre (29 prosent) betaler for minst to slike tjenester. Tilsvarende tall for musikkstrømming er 45 prosent og 11 prosent. 17 prosent betaler for spilltjenester, og en av ti (11 prosent) betaler for sjekketjenester som Tinder Gold.  

I år som i fjor ble respondentene spurt om hvilken tjeneste de ville prioritere hvis de skulle velge en. Sammenligner vi tallene kommer nyheter dårlig ut. 32 prosent ville valgt video, 19 prosent musikk, mens bare 15 prosent foretrekker nyheter. Til sammenligning med i fjor framstår video nå som mer populært (26 prosent i 2019), og nettnyheter litt sjeldnere som noe som prioriteres i år (18 prosent i 2019).  For nyhetstilbydernes del er disse tallene enda mer nedslående hvis vi ser på yngre brukere: Av de under 35 år velger kun 6 prosent å prioritere nyheter, mens omtrent hver tredje velger henholdsvis musikk (31 prosent) og video (34 prosent). Nyheter er omtrent like lavt prioritert som datalagrings- og spilltjenester for denne gruppa. 

Lokale nyheter

For første gang har vi spurt om nordmenns forhold til lokale nyheter, og svarene viser at de aller fleste er opptatt av å følge med på hva som skjer i lokalmiljøet.  Det er de som bor i Trøndelag og Nord-Norge som er aller mest interesserte i lokalnyheter. 90 prosent av dem er interessert, det er ti prosentpoeng mer enn i regionen med «lavest» interesse; Oslo og omegn. Kanskje kan det ha å gjøre med at de som bor i og rundt Oslo også får hverdagen sin dekket av de store nyhetsleverandørene, og dermed ikke må lese lokalavisen for å holde seg oppdatert. De som bor lenger unna hovedstaden må lese lokalavisen og se på regionsnyhetene for å få med seg hva som skjer i nærmiljøet, og da oppleves lokalnyhetene som viktigere også.  Til forskjell fra nyheter generelt hvor menn har en tendens til å være mer interesserte enn kvinner, er kvinner og menn like interesserte i lokalnyheter. Utdanningsnivå har også lite å si, men de med middels og høy husstandsinntekt (89 og 90 prosent) er mer interesserte enn de med lav inntekt (81 prosent).  Større forskjeller ser vi ut fra alder, hvor det er vesentlig flere over 35 år (91 prosent) som er interesserte i nyheter enn de som er yngre enn 35 år (74 prosent). Likevel er det også få av dem under 35 år som overhodet ikke interesserer seg for lokalnyheter. Det forteller oss at interessen er der hos de unge også – den er bare ikke så stor. 
Når nordmenn svarer på hvor de har fått med seg lokalnyheter den siste uken, er det lokalavisen som i størst grad har blitt brukt. Deretter kommer samtaler med personer og lokale tv-sendinger på delt andreplass. NRKs regionsnyheter er dermed også en viktig kilde til informasjon for folk.  Denne rekkefølgen er lik uansett hvor man bor, hvor gammel man er, hvilket kjønn man er, hva man tjener eller hvor lang utdanning man har. Forskjellene finner vi når vi ser på hvor mange som bruker de ulike kildene. Lokalavisen er mye hyppigere lest i utenfor hovedstaden, og spesielt i Trøndelag og Nord-Norge. Lokal-tv og lokalradio er litt viktigere for vestlendinger enn resten av landet. Inntekt spiller også inn: Det er færre nordmenn med lav husstandsinntekt som leser lokalavisen enn nordmenn med middels og høy inntekt.

spørsmål om hvor mye de ville savne lokal-tv, lokalradioen eller lokalavisen dersom den ble lagt ned, vil de aller fleste savne de tre kildene like mye. Deler vi opp savnet, ser vi at det er litt flere som vil savne lokalavisen sterkt (49 prosent), enn de som vil savne lokal-tven (45 prosent) og lokalradioen (44 prosent) sterkt. 

Ser vi nærmere på dem som ikke ville savnet disse nyhetsleverandørene dersom de forsvant, er det en liten overvekt av menn og langt flere av de som er 35 år eller eldre som har svart dette. Det er ingen tydelig sammenheng mellom hvor en bor i landet og hvorvidt en ville savnet lokale nyhetsleverandører eller ikke. Det samme gjelder inntekt og utdanning.  

Både interessen, bruken og det potensielle savnet hvis de skulle forsvinne, viser at lokalnyheter er viktige for nordmenn. Det har vi også sett, for eksempel reaksjonene da NRK forsøkte å endre regionsendingene i 2019. At Mediemeldingen fra 2019 la vekt på en gradvis styrking av lokalavisene, speiler dermed behovet og interessen i befolkningen. I år foreslår Medietilsynet å øke lokalavisenes produksjonstilskudd med 30 millioner kroner. 

Klima og nyhetsbruk

Kampen mot klimaendringer står høyt på den politiske agendaen både internasjonalt og i Norge. Regjeringen mener «klimaendringer har alvorlige konsekvenser», og spørsmålet om klimapolitiske tiltak gjennomsyrer en rekke debatter. Samtidig vet vi fra annen forskning at folks holdninger til klimaendringene varierer, både når det gjelder årsaker og konsekvenser. Unge og kvinner framstår for eksempel som mer bekymret for klimaendringene. Men hvordan henger holdninger til klimaendringer sammen med mediebruk og forholdet folk har til nyheter og journalistikk?  

I årets runde av Reuters Institute Digital News Report fikk respondentene spørsmål om holdningen til klimaendringer, og til mediebruk. Spørsmålene fokuserer ikke på om hvorvidt endringene er menneskeskapt, men på hvor alvorlig klimaendringene oppfattes

Et klart flertall (71 prosent) mener klimaendringer er et ganske (29 prosent), svært (21 prosent) eller ekstremt (20 prosent) alvorlig problem. I den andre enden av skalaen er det 7 prosent som mener klimaendringer ikke er alvorlig i det hele tatt, og 17 prosent som velger alternativet «ikke svært alvorlig» 

Når det gjelder nyhetsbruk og klimaspørsmålet er tv det mediet de fleste peker på som viktigst å følge med på (35 prosent), etterfulgt av nettaviser. En av ti svarer her at de ikke følger med på nyheter om klimaendringer. De fleste (62 prosent) bruker de etablerte mediene; tv, papiravis, nettavis, eller radio. 

Undersøkelsen spør videre om folk synes mediene gjør en god jobb i dekningen av klimaendringer. Først handler det om å gi korrekt informasjon. Om lag en tredjedel har ikke sterke meninger om dette, mens en tilsvarende gruppe (35 prosent) mener mediene gjør en god jobb med informasjonsformidling, mens hver fjerde respondent er misfornøyd. Tallene på spørsmålet om mediene gjør en god jobb med å fortelle hva hver og en kan gjøre med klimaendringene gir lignende fordeling. Isolert sett er det vanskelig å tolke disse tallene – utover at det finnes en relativt stor andel som er misfornøyd med jobben mediene gjør. 

Inntekt og nyheter om klimaendringer

Bakenfor dette generelle bildet ser vi noen interessante skiller. Hvis vi deler opp respondentene basert på deres husstandsinntekt finner vi tendenser til at gruppene følger ulike medier for å få nyheter om klimaendringer: De med lav husstandsinntekt sier oftere at de følger mest med på andre kilder enn redaktørstyrte medier, som innlegg på sosiale medier eller blogger. I gruppen med lav husstandsinntekt velger 11 prosent denne kategorien, mens halvparten, kun 5 prosent, av dem med høy husstandsinntekt bruker sosiale medier og blogg til nyheter om klimaendringer.  

I gruppen med lav husstandsinntekt er det også klart flere som sier de ikke følger med på nyheter om klimaendringer: 16 prosent, mot 5 prosent i gruppen med høy husstandsinntekt. 

Disse skillene samsvarer til en viss grad med skiller i generell nyhetsbruk, og kan også ses i sammenheng med tilgang på nyhetsabonnement, men de antyder likevel et problem for nyhetsformidlingen på et konkret og svært sentralt politikkområde. Én tolkning kan være at de med lav husstandsinntekt ikke klarer eller vil følge med på kvalitetsjournalistikken i redaktørstyrte medier om temaet. En annen og kanskje mer relevant tolkning er at nyhetsmediene og journalistikken har en utfordring med å få ut informasjon og kunnskap som treffer alle grupper borgere. 

Tillit henger sammen med holdning til klimaendringene

En annen måte å undersøke medienes rolle i dette spørsmålet, er å sammenligne de som mener klimaendringer er alvorlige med de som ikke mener dette. Her skal vi huske at sistnevnte gruppe er minst, og at det er begrensninger i hvilke slutninger vi kan trekke ut av en skala som skal måle holdninger på denne måten.

Med det i bakhodet ser vi at flere av de som mener klimaendringer er et alvorlig problem plasserer seg på den politiske venstresiden (24 prosent) enn høyresiden (11 prosent). Av dem som mener klimaendringene ikke er et alvorlig problem tilhører en tredjedel høyresiden, mens kun åtte prosent tilhører venstresiden. 

Holdningen henger tydelig sammen med tillit til nyhetsmediene. De som mener klimaendringer ikke er et alvorlig problem har lavere tillit: 40 prosent er uenige i utsagnet «Jeg tror du kan stole på de fleste nyheter mesteparten av tiden», mot 23 prosent av de som holder klimaendringene som alvorlige. 

Undersøkelsen spør om tillit til en rekke etablerte norske nyhetsmedier, og de som mener klimaendringer ikke er et alvorlig problem har vesentlig lavere tillit til samtlige. Her er det delvis store forskjeller: For eksempel uttrykker 89 prosent av de som mener klimaendringer er et ekstremt alvorlig problem at de har tillit til NRK, mot 62 prosent av de som ikke mener klimaendringer er et alvorlig problem. Til og med spørsmålet om tillit til lokalavisen der du bor slår ut med lavere tillit fra den sistnevnte gruppen. De eneste mediene blant de vi spør om som nyter høyere tillit hos gruppen som mener klimaendringer ikke er et alvorlig problem, er Document.no og Resett. 

Siden denne gruppen uttrykker så lav tillit til alle etablerte nyhetsmedier, er det ikke overraskende at gruppen i noe større grad mener uavhengig journalistikk ikke er viktig for et velfungerende samfunn. De er mer bekymret for villedende informasjon fra myndigheter, politiske partier og journalister, men mindre bekymret for villedende informasjon fra nettplattformer – hvis vi igjen sammenligner med de som mener klimaendringer er et alvorlig problem. 

Vi får her et inntrykk av en gruppe som har en annen holdning til klimaendringer enn det som dominerer nyhetsbildet og den politiske debatten – i hvert fall den retorikken som dominerer når klima debatteres. Dette inntrykket forsterkes når vi ser hvordan gruppen vurderer nyhetsmedienes dekning av klimaendringene: Mens et klart flertall av de som mener klimaendringer er alvorlig også mener nyhetsmediene gjør en god jobb med å gi korrekt informasjon om klimaendringer (46 prosent), er det omvendt for de som ikke mener klimaendringer er et alvorlig problem – 55 prosent syns nyhetsmediene gjør en dårlig jobb. 

Holdning til klimaendringer henger også sammen med nyhetsbruken

I forlengelsen av ulikhetene i tillit til mediene knyttet til klimaspørsmålet, finner vi også forskjeller i nyhetsbruken. De som mener klimaendringene ikke er et alvorlig problem bruker oftere Facebook til nyheter (42 prosent mot 36 prosent), og antydningsvis noe sjeldnere Twitter eller Instagram – sammenlignet med de som ser klimaendringer som et alvorlig problem. Det er også flere i den første gruppen som kommenterer nyhetsartikler på nettavis (13 prosent mot 6 prosent blant de som mener klimaendringene er alvorlige) og antydningsvis også i sosiale medier (18 prosent mot 12 prosent), og de deler også oftere nyhetssaker i sosiale medier. Vi finner i tillegg at de som ikke mener klimaendringer er et alvorlig problem noe sjeldnere velger samtaler med kollegaer, venner og familie som viktig kilder til nyheter om klima (35 prosent mot 45 prosent). 

Gruppen som framstår i opposisjon til den rådende holdningen i klimaspørsmålet ser altså ut til å kjennetegnes med en mer utbredt og aktiv bruk av sosiale medier til nyheter – sammen med en lavere tillit til de etablerte journalistiske mediene.  

Podkast

Mens det mellom 2018 og 2019 ikke var noen økning i bruken av podkast, er det til sammen fem prosentpoeng flere som bruker podkast i år. Selv om bruken øker, er det fortsatt flest som ikke har lyttet til podkast den siste måneden.

Det er flere menn enn kvinner som hører på podkast, og som vi har sett i tidligere år er podkast også i 2020 et medium for de yngre. 59 prosent av dem under 35 år har hørt på podkast den siste måneden, mot 27 prosent av dem over 35 år. Det er også slik at flere av de med høy utdanning enn de med lav utdanning bruker podkast. Til sist er det verdt å merke seg at de som politisk hører til på venstresiden og i sentrum bruker podkast i markant større grad enn dem som plasserer seg på høyresiden.

Den økte tiden man bruker hjemme som følge av koronaviruset kan ha ført til at enda flere har begynt å lytte til podkast. Podkast er også et medium som lett lar seg kombinere med andre sysler som husarbeid eller trening, så det blir interessant å følge med på hvordan bruken utvikler seg.

Det er en økning i lytting til alle typer podkast, men podkaster om sport er det færrest som hører på. Det er ikke store variasjoner i hva man lytter til ut fra sosial bakgrunn her, men noen små forskjeller ser vi. For eksempel hører kvinner mest på podkaster om dagligliv og livsstil, mens menn hører mest på nyheter og spesialistemner.

Økningen i bruk av podkast kan tyde på at mediet er i ferd med å bli allment kjent. I år fikk også podkastene sin egen toppliste, Podtoppen, noe som også antyder en økning i podkastens popularitet. Både nyhetsleverandører, kulturinstitusjoner og andre som formidler informasjon eller underholdning tar i bruk mediet i mye større grad nå enn for noen år siden.

De som lytter til podkast er veldig fornøyde! De fleste opplever å få en dypere forståelse for ting, at podkast er praktisk og at utvalget er godt. De fleste mener også at podkaster gir en mer underholdende måte å få nyheter på sammenlignet med andre medier.

For første gang har vi spurt hvor podkastbrukerne finner podkastene sine. At Spotify er mest brukt kan ha å gjøre med at det er en app mange nordmenn bruker – ifølge Kantar TNSs Medietrender 2020 bruker 68% av den norske befolkningen Spotify. Det gjør det til en lett app å bruke til podkast: Mange podkaster er tilgjengelige der og det hjelper også at Spotify har gjort dem mer synlige. I tillegg vet man hvordan appen fungerer, så det er bare å trykke på play og lytte i vei, i motsetning til andre podkastapper som man må laste ned og gjøre seg kjent med. Av dem som lytter til podkast, er det langt flere under 35 år (51 prosent) som bruker Spotify til podkast sammenlignet med dem over 35 år (31 prosent).

NRKs radioapp og YouTube deler andreplassen. Vi er overrasket over at 30 prosent bruker YouTube til å lytte til podkast. Det er ingen forskjell i bruk ut fra hverken alder eller kjønn. YouTube er imidlertid også et kjent medium, så kanskje vi her ser den samme effekten som hos Spotify.

Det er langt flere av dem over 45 år (48 prosent) som bruker NRKs radioapp til podkast, enn dem under 45 år (22 prosent).

Desinformasjon, falske nyheter og journalistikk

Folk flest – hele 71 prosent av de spurte – mener uavhengig journalistikk er viktig for et velfungerende samfunn. Det er bare 4 prosent som mener det ikke er spesielt viktig eller ikke viktig i det hele tatt. De under 35 år er i noe mindre grad opptatt av dette, og det samme gjelder de med lav husstandsinntekt. Vi finner ikke noen skiller i denne holdningen mellom den politiske venstre- og høyresiden. Til gjengjeld finner vi at bruker såkalte alternative medier (som Document.no, Resett og Human Rights Service) er det et større flertall som holder uavhengig journalistikk som viktig.

 

Undersøkelsen tar også for seg ulike områder der journalistikkens uavhengighet settes på prøve. Ett slikt område er politisk reklame. Mens politisk reklame stadig er forbudt på tv i Norge, florerer den i sosiale medier og på nettet generelt. Hvordan vurderer respondentene dette?  

Omtrent halvparten av de spurte mener politikere og politiske partier ikke skal kunne annonsere på verken tv (49 prosent) eller på plattformer som Facebook, Twitter og Google (51 prosent). Om lag en tredjedel mener at slik annonsering er greit. Her finner vi skiller mellom aldersgrupper: De under 35 år er mer vennlig innstilt til politisk reklame, både på tradisjonell tv og på nett. 

En annen viktig debatt handler om teknologiselskapenes ansvar for villedende informasjon. I undersøkelsen beskrives et scenario der en politiker eller et politisk parti har publisert en annonse på Facebook, Twitter eller Google som kan være unøyaktig. Hva skal teknologiselskapene gjøre? Et klart flertall (60 prosent) mener annonsen må blokkeres, siden selskapene bør ta ansvar for at det som publiseres på deres plattformer er sannferdig. Det er verdt å understreke at hele 20 prosent ikke vet hva de skal mene om dette spørsmålet. 

Her er det ikke skiller mellom ulike aldersgrupper, og heller ikke mellom grupper med ulik utdanning. De som identifiserer seg med den politiske høyresiden velger imidlertid noe sjeldnere at blokkering er riktig løsning (51 prosent). Det samme gjelder brukere av såkalte alternative medier (Document.no, Resett og Human Rights Service).

Falske nyheter: Noe bekymret, men ikke alarmerende

Tross stadig fokus på desinformasjon og såkalte falske nyheter, er det generelt ikke voldsom bekymring å spore: Hver tredje (35 prosent) er delvis enig i at de er bekymret for hva som er ekte og falskt i nettnyhetene. Kun 8 prosent er svært bekymret for hva som er ekte og falskt. Hver tredje har ikke noen klar mening om dette. Tallene er ikke vesentlig endret siden 2019. 

Det er i hovedsak aktivister (25 prosent) og deretter politikere og styresmaktene i hjemlandet (21 prosent) folk peker på som eventuell kilde til desinformasjon. 13 prosent bekymrer seg for at journalister kan spre desinformasjon, mens om lag like mange (14 prosent) ikke er bekymret for noen av disse institusjonen som avsender av falsk informasjon. 

 

Det er større bekymring for at sosiale medier skal stå for spredningen: 41 prosent, noen flere unge enn eldre, peker på Facebook, Twitter og YouTube som mulige kilder til usann eller villedende informasjon. 21 prosent peker imidlertid på nyhetsnettsteder og nyhetsapper. Færre unge er bekymret for falsk informasjon fra disse nettstedene enn de om er eldre enn 35 år er. 

Om undersøkelsen

Reuters Institute Digital News Report skal bidra til at vi bedre kan forstå hvordan folk bruker nyheter på tvers av plattformer og formater i en rekke forskjellige land verden over. Undersøkelsen koordineres av Reuters Institute for the Study of Journalism ved Universitetet i Oxford, som også publiserer en engelskspråklig rapport med resultater og analyser. 

Universitetet i Bergen er norsk partner i samarbeid med Fritt ord. Datainnsamlingen gjennomføres av analyseinstituttet YouGov som en nettbasert spørreskjemaundersøkelse. Datainnsamlingen fant sted 16. januar – 16. februar 2020, før koronapandemien traff Norge.  

Denne nettbaserte rapporten presenterer noen funn fra 2020-undersøkelsen. Den fokuserer på tema som er særlig aktuelle på grunn av interessante endringer over tid, og tema der dataene framstår særlig relevante tross de radikale endringene verden opplevde i løpet av våren. Dataene fra undersøkelsen blir brukt videre i analyser knyttet til undervisning og forskning ved Universitetet i Bergen. Flere masteroppgaver skal også skrives med utgangspunkt i tallene fra årets undersøkelse. 

Resultat fra tidligere års undersøkelser er tilgjengelig gjennom rapportene fra 2017 , 2018 og 2019. Resultatene inngår også i andre publikasjoner fra forskningsprosjektet Mediebruk, kultur og offentlig tilknytning: Informasjonsfrihet i ‘stordataens tidsalder’ som ledes av Hallvard Moe ved Universitetet i Bergen. 

Har du spørsmål om undersøkelsen, ta kontakt med Hallvard Moe eller Janne Bjørgan.

Om utvalget

Undersøkelsen er i 2020 gjennomført i 40 land. I tillegg til Norge er de fleste europeiske land inkludert, samt USA, Canada, Australia, Singapore, Brasil, Sør-Korea og Japan. Dette er det femte året Norge inkluderes i undersøkelsen. Store deler av spørreskjemaet er likt fra år til år, mens enkelte spørsmål varierer fra ett år til et annet. For 2020 gjelder dette for eksempel spørsmål om holdning til klimaendringer og mediebruk. Målet er å både kunne følge utviklingen i nyhetsbruk tett etter som den utvikler seg over tid, og å kunne gi særlig oppmerksomhet til visse problemstillinger eller fenomen som er aktuelle ulike tidspunkt.  

Det norske utvalget består av 2010 respondenter. Som for de øvrige landene, inkluderer det norske utvalget bare den delen av befolkningen over 18 år som har tilgang til internett, en andel som forøvrig varierer mye mellom land. I Norge har 98 prosent av befolkningen mellom 9 og 79 år tilgang til internett. I tillegg er utvalget begrenset til dem som oppgir å ha brukt nyheter den siste måneden ifølge Reuters Institute utgjør dette i snitt 3 prosent når de ser på svarene fra alle land. For å korrigere for de skjevhetene websurveymetoden medfører (for eksempel underrepresentasjon av visse aldersgrupper) er tallene som presenteres korrigert (vektet) for å bedre representere hele befolkningen.

I rapporten omtaler vi husstandsinntekt og utdanningsnivå i tre kategorier. Lav husstandsinntekt er mindre enn 50 000 til 349 999 per år. Middels inntekt er 350 000 til 999 999 per år. Høy er 1 000 000 eller mer. Lav utdanning er fra ingen formell utdanning til og med ungdomsskole, middels utdanning opp til 1-2 årig utdanning etter videregående, høy utdanning er alt over dette. For mer om metode henviser vi til den internasjonale rapporten. 

I år ble det også gjennomført en egen tilleggsundersøkelse i tre land – Norge, Storbritannia og USA – om betaling for nettnyheter. Norge er inkludert i denne siden vi er det markedet globalt sett som har utmerket seg med høyest antall betalende nettnyhetsbrukere. Det norske utvalget på 2000 respondenter fikk undersøkelsen i februar 2020. Mer informasjon om tilleggsundersøkelsen finner du på Reuters Institute Digital News Report. 

I presentasjonen av funn omtaler vi når vi bruker tall fra denne tilleggsundersøkelsen. Der ikke annet er opplyst er resultatene altså fra den større hovedundersøkelsen.

Om forfatterne

Rapporten er utarbeidet av Hallvard Moe og Janne Bjørgan. Hallvard Moe (PhD) er professor i medievitenskap ved UiB, og leder for MeCIn-prosjektet. Moe var medlem av det regjeringsoppnevnte Mediemangfoldsutvalget (2015-2017). Sammen med Brita Ytre-Arne leder han Forskningsgruppen for mediebruk og publikumsstudier ved UiB. Janne Bjørgan (MA) er medieviter og vitenskapelig assistent ved UiB. Hun er særlig interessert i mediebruk, kommunikasjon, sosiale medier og litteratursosiologi.  

Nettsiden er utformet av Jørgen Håland.

I samarbeid med Fritt ord
Utarbeidet av: Hallvard Moe og Janne Bjørgan, UiB
Layout: Jørgen Håland
Mediebruksgruppen
Reuters Digital News Report
Mediebruk, kultur og offentlig tilknytning: Informasjonsfrihet i "stordata’ens tidsalder"