Redd for å bli lurt? 

Hva som er sant og usant er et sentralt spørsmål i folks møte med nyheter. Nesten halvparten av respondentene i årets undersøkelse oppgir at de bekymrer seg for hva som er ekte og hva som er falskt når de bruker nyheter på nett (Figur 8.1). Denne bekymringen er ikke ny. Andelen har økt med to prosentpoeng siden i fjor, og må forstås i lys av geopolitisk konflikt, desinformasjonskampanjer og rask teknologisk utvikling. Bekymringen for såkalte falske nyheter peker mot mer konkrete trusler, slik folk selv opplever dem. Vi skal se nærmere på hvordan befolkningen forstår og håndterer falske nyheter i møte med dagens digitale informasjonsstrøm. 

Hvem står bak? Opplevde trusler og aktører

På spørsmål om hvilke aktører folk ser på som de største kildene til falsk eller misvisende informasjon online, peker flest på nettpersonligheter og influensere (57 prosent), tett fulgt av utenlandske politiske aktører (54 prosent) og aktivistgrupper (49 prosent). Tradisjonelle nyhetsmedier og journalister nevnes av 22 prosent, altså et klart mindretall. Denne rangeringen av trusler sier noe viktig om hvordan publikum oppfatter informasjonslandskapet i dag: Mistillit rettes i større grad mot uformelle og digitale kilder enn mot etablerte redaktørstyrte medier. 

Det er verdt å merke seg at også “vanlige folk” (23 prosent) blir sett på som mulige kilder til feilinformasjon. Kombinert med at hele 8 prosent mener at samtaler ansikt til ansikt kan være en kanal for feilinformasjon, antyder dette at usikkerheten ikke bare er rettet mot medier og teknologi, men også mot mellommenneskelig informasjonsdeling.

Om lag en av tre (29 prosent) oppfatter politikere og partier i eget land som kilder til falsk eller villedende informasjon. Det er lavere enn for utenlandske aktører, men høyere enn for tradisjonelle medier. Dette viser at folk også forbinder det politiske ordskiftet her hjemme med mulig feilinformasjon. Samtidig sier ikke tallene noe om faktisk innhold eller intensjon – det handler om hvordan informasjon fremstår for publikum. Skillet mellom informasjon, retorikk og feil kan være vanskelig å vurdere (Figur 8.2).

Kanaler for desinformasjon: Sosiale medier dominerer

Et tydelig funn i årets undersøkelse er hvilke kanaler folk selv mener sprer falsk eller misvisende informasjon. Hele 80 % av respondentene svarer én eller flere former for sosiale medier og videonettverk. 

TikTok nevnes av flest (63 prosent), etterfulgt av Facebook (57 prosent) og X (tidligere Twitter) med 54 prosent. Også Instagram og YouTube nevnes av over en tredel av utvalget. Dette forteller oss at sosiale medier i dag oppfattes som hovedkanaler for spredning av usikker eller feilaktig informasjon. 

Samtidig vurderes tradisjonelle nyhetsnettsider som trussel av kun 15 prosent. Dette kan tolkes som en indikasjon på at mange opplever disse som mer oversiktlige og redigerte enn de sosiale plattformene. Falske nyheter oppfattes i dag i større grad å være knyttet til spredning og deling på tvers av ulike digitale kanaler og plattformer.

Hvem sjekker – og hvor?

Når folk mistenker at informasjon er feil, er det mest vanlige å oppsøke en nyhetskilde de stoler på (49 prosent), bruke søkemotorer (35 prosent) eller faktasjekkingstjenester (35 prosent). Dette antyder en bevissthet og evne til selvstendig kildekritikk i befolkningen (Figur 8.3). 

Et viktig tilleggspoeng er at 55 prosent av personer under 35 år sier at de har fått opplæring i hvordan de bruke nyheter, mens kun 19 prosent av de over 35 oppgir det samme. Dette peker på en tydelig generasjonsforskjell i kritisk mediekompetanse, som kan ha betydning for hvordan ulike aldersgrupper forholder seg til informasjon på nett. Samtidig handler mediekompetanse om mer enn bare opplæring – også erfaring, kildevaner og bruksmønstre former hvordan folk vurderer informasjon i praksis (Figur 8.4).

Et sikkerhetspolitisk anliggende?

Falske nyheter og desinformasjon har tradisjonelt vært sett som et problem for journalistikkens troverdighet og innbyggernes opplysningsgrunnlag. Men i dag bør det også ses i sammenheng med sikkerhetspolitikk. At over halv­parten av respondentene peker på utenlandske regjeringer og aktører som en kilde til falsk informasjon, understreker at befolkningen også forstår dette som en trussel mot demokratisk suverenitet. 

Samtidig er det viktig å minne om at det vi her har sett på, er hvordan folk oppfatter trusselen fra falske nyheter og desinformasjon. Et annet og mer krevende spørsmål handler om hva desinformasjon faktisk er – og hvor den egentlig kommer fra. Er det alltid snakk om aktører med en bevisst strategi for å villede, eller kan også feilinformasjon uten intensjon få like stor skadevirkning? Kanskje bør vi rette særlig oppmerksomhet mot de som sprer desinformasjon med hensikt, men uten å glemme at også ubevisst spredning fra uvitende eller uforsiktige kilder kan bidra til usikkerhet og forvirring. Å forstå folks oppfatninger er et viktig første steg – men ikke nødvendigvis nok for å møte utfordringen.